mandag 8. januar 2018

Hvordan unngå teknologisk arbeidsledighet

Skrevet sammen med Vibeke H. Madsen, administrerende direktør Virke.

Publisert som kronikk i Aftenposten 8 januar 2018.


Roboter, algoritmer og teknologi angriper ansatte fra alle kanter. Mange vil miste jobben. Men det store spørsmålet er hvordan redusere effektene av teknologisk arbeidsledighet.

Et enkelt Aftenposten-søk med «robot» som søkeord, gir 1023 tilslag på artikler. Spennet er stort: fra roboter som gir raskere lån via vikar-robot i klassen når man er syk til roboter som stjeler jobbene. I følge URIX på NRK.no 30 nov 2017, vil roboter stjele 800 millioner jobber – eller 145 ganger Norges befolkning. Dette reiser spørsmålet: hva kan man gjøre for å redusere teknologisk arbeidsledighet?

Bakteppe
La oss begynne med to eksempler. I Norge har vi at 60.000 yrkessjåfører og 370.000 butikkselger kan erstattes av roboter med henholdsvis 87 og 94,4 prosent sannsynlighet innen 2026 og 2036. En Britisk studie viser at 90 prosent av offentlig ansatte kan erstattes med roboter. I Norge utgjør dette omlag 740.000. Vi føler oss sikre på at dette ikke vil inntreffe, men bildet er likevel tydelig: jobber i privat og offentlig sektor er truet!

I valget mellom å være pessimistisk eller optimistisk for fremtiden tror vi at den teknologiske utviklingen høyst sannsynlig skaper flere nye arbeidsplasser enn det som faller fra. Men utfordringen for den enkelte ansatte og for samfunnet er at de fleste som blir fristilte, ikke kan fylle de nye jobbene umiddelbart. Dette utfordrer oss på ansattes geografiske mobilitet, omstillingsevne og samfunnets evne til å tilby livslang læring og opplæring i arbeidslivet. Det er i dette spennet at politikken møter økonomien og teknologien, og verdien av arbeid for ansatte og arbeidsgivere, oppstår. Vi er ikke ofre for en teknologisk utvikling som vi passivt må tilpasse oss. Det er vi som styrer teknologien og ikke omvendt. Men vi må tilpasse oss.

Nye forretningsmodeller
Nye forretningsmodeller vokser frem og utfordrer de etablerte. Morgendagens virksomheter og forretningsmodeller, som Airbnb, Dropbox, eller eBay, er i større grad basert på digitale plattformer hvor de fungerer som en formidler mellom kjøpere og selgere. For eksempel finner vi at halvparten av selskapene på listen over de ti mest verdifulle selskapene i verden er plattformselskaper. Men det er en skyggeside ved disse forretningsmodellene.

Wharton-professorene Libert, Beck, og Wind peker i boken «The Network Imperative» på at plattformselskapenes høye markedsverdi, i motsetning til tradisjonelle bedrifter, er knyttet til atskillig mindre aktiva og langt færre ansatte. Dette skaper et sterkt insentiv for ledere av etablerte virksomheter til å bli mer like plattformselskapene. Resultatet er at fremtidens store virksomheter vil ansette færre mennesker – noe som utfordrer oss på arbeids- og gründerpolitikken for å skape nye arbeidsplasser.

Nye krav til kompetanse
Ansattes kompetanse og dermed deres attraktivitet i arbeidsmarkedet, er et spørsmål om utdanningens relevans, erfaring, videreutdanning, og mulighetene for omskolering i yrkesaktiv alder.

All kompetanse skapes ikke i utdanningsløpet: Det ligger mye læring i arbeid. Kompetansen folk får gjennom sine arbeidsplasser må dokumenteres, gi en formell og meritterende verdi som kan bygges på i nye arbeidsoppgaver. Dette er spesielt viktig for å ivareta ressursene og kvalifikasjonene hos alle dem som ikke har mye formell utdannelse, men likevel er veldig viktige for norsk verdiskaping. 

Når det gjelder høyere utdanning, så fremstår dagens universiteter og høyskolers utdanningsprogrammer som sterkt spesialiserte og siloorienterte. For eksempel har juss-, ingeniør-, økonom- eller legestudentene liten eller ingen faglig interaksjon med hverandre. Men denne løsningen passer ikke når vi som nasjon ønsker a) å utvikle flere gründere, b) at langt flere gründere lykkes og c) at flere gründere vokser ved å ansette medarbeidere.

Heldigvis er det en stor tilstrømning av studenter til utdanningsprogrammer innen innovasjon og entreprenørstudier. Disse studentene ønsker muligheten til å velge kurs fra andre utdanningsprogrammer – også utenfor deres lærested – og oppnå studiepoeng ved å gjøre det. Men nei! Fordi man ikke kan dele studiepoeng mellom læresteder, kan for eksempel NHH-studenter ikke ta supplerende kurs ved Universitetet i Bergen eller Høgskolen på Vestlandet.

Avslutning
Debatten om verdien av arbeid i en teknologisk fremtid angår oss alle. Arbeidsgivere kan ikke følge mantraet «vekst uten ansettelse» ved å erstatte ansatte med teknologi. Moderne ledere vil arbeide for økt verdiskaping og ansettelse – samtidig. I jakten på nye jobber har vi alle et ansvar: politikere for å tilrettelegge for omstilling og økonomisk vekst, arbeidsgivere for å innovere, vokse og skape verdier og ansette, og ansatte ved å ta et større ansvar for å ha en relevant kompetanse som arbeidslivet etterspør. 

Ingen kommentarer: