Delingsøkonomien er død. Lenge leve "Tappekran" økonomien!

Publisert som debattinnlegg i Finansavisen 1 des 2015

Det handler ikke om å dele, men å ha tilgang på eiendeler. Tappekran-økonomien bygger på delingsøkonomien, men den er profesjonelt utviklet for å tjene penger.

En elektrisk drill brukes aktivt i 15 minutter i sin livstid. En bil brukes aktivt i 30 prosent av sin livstid. Resten av tiden ligger de i boden eller står parkert. 

Delingsøkonomien - andres bruk av andres eiendeler når disse ikke er i bruk – har med rette fått stor mediedekning. Essensen av hva som foregår er at eiendeler (for eksempel en leilighet eller bil) redefineres til en tjeneste (utleie) som så gjøres tilgjengelig i et marked via avanserte mobil-apper.

Rådgivningsfirmaet PwC har estimert delingsøkonomien til å sysselsette 60.000 mennesker og at omsetningen vil stige fra NOK 130 milliarder til NOK 2910 milliarder innen 2025. Den sterke veksten kan forstås med bakgrunn i en rekke underliggende drivkrefter hvor bedre ressursutnyttelse, grønnere økonomi, moderne livsstil hvor eie ting ikke er så viktig, og innovasjon er de mest toneangivende.

Ikke overraskende er en rekke nye delingsselskaper i en rekke bransjer etablert i løpet av kort tid. Av de mange nye «unicornes» - selskaper som er verd mer enn 1 milliard USD - er hele 17 innen delingsøkonomien.  Til tross for dette mener jeg at delingsøkonomien er død. La meg utdype.

Delingsøkonomiens grunnlogikk er basert på et element av å gjøre godt, en form for altruisme: du kan bruke mine ting når jeg ikke bruker dem (ala NeigborGoods.com), eller du kan gi bort ting (ala Fretex) eller kjøpe/selge brukte ting (ala eBay.com).

I dag er tilgangen på eiendeler satt i system i form av private og profesjonelle aktører for å tjene penger. Når private leier ut et ledig rom, leiligheten, eller huset er det for å tjene penger. Enten for å spe på inntektene i vanskelige tider, nedbetale et lån, eller for å øke husholdningens kjøpekraft. I delingsøkonomien leide man ut sofaen eller gjesterommet av sosiale grunner – treffe nye mennesker. Pengene var en bonus.

I dag etableres selskaper som kun driver med utleie eller som effektivt kobler utleier og leietaker for å ta en andel av kaken under det romantiske slør av delingsøkonomi. I Paris har for eksempel "Belinda" 600 rom, men fremstår som en uskyldig ung kvinne som leier ut sitt ene rom. En undersøkelse av hotellene på Manhattan viser i at de har tapt 20 milliarder kroner til Airbnb.

Alle skjønner at dagens delingsøkonomi egentlig handler om å gi potensielle kunder tilgang på eiendeler (alt fra dresser, strømper, og slips til biler, hus og båter) eller ressurser (tid, plass, eller penger) når de har behov for det, på en effektiv måte for å tjene penger. Derfor er "tappekran" et mer beskrivende uttrykk enn deling.

Fordi tappekran-økonomien er mer profesjonell enn altruistisk motivert og drevet, må den underkastes et regime av skatter og avgifter og sikkerhet for å ivareta kundenes interesser. 

Derfor har jeg sympati for oppropet om regulering av de nye selskapene. Men jeg mener samtidig at de nye selskapene i tappekran-økonomien har gitt oss mange innovasjoner og verdifulle løsninger som ofte er bedre enn de gamle. Da vil det være galt å regulere dem med det gamle regime av skatter, lover og regler. Vi kan ikke møte det nye med det gamle.

Avslutning

Tappekran-økonomien springer ut av delingsøkonomien ved at den har i seg det beste hva gjelder ressursutnyttelse, moderne livsstil, grønne verdier, og innovasjonskraft. Slik sett ønsker vi den velkommen. Men den har utviklet seg fra en ideologisk/altruistisk kjerneverdi til en kommersiell kjerneverdi. Det må vi fange opp.

Det er ingenting galt med å tjene penger bortsett fra at de profesjonelle delingsaktørene må opptre som alle andre kommersielle aktører og bidra til fellesskapet samt leve under sikkerhetsforskrifter som ivaretar kundenes interesser. Det skjer ikke i dag – noe som gir konkurransevridning.

Min oppfordring til Regjeringen er å opprette et fler-disiplinært ekspertutvalg som kan sikre aktørenes bidrag til fellesskapet uten å drepe de grønne, gode og ikke minst innovative kreftene som ligger i tappekran-økonomiens nye aktører.