lørdag 21. juli 2012

Norsk fotball: noen grep for å bli bedre!

Norsk fotball og Norges Fotballforbund (NFF) har fått sin andel av negativ medieoppmerksomhet gjennom kampfiksingssaken og dårlig kvalitet. I følge NRK.no sier en av fire spurte at de har mindre interesse av norsk fotball nå enn for fire år siden.

Alvoret i saken følger av det enkle faktum at for 2012 har NFF budsjettert med medieinntekter på ca NOK 320 millioner – noe som utgjør omlag 45 prosent av deres omsetning. Økt tilskuerfrafall tyder på mindre interesse – noe som vil lede til at media vil redusere sin dekning og dermed være mindre villig til å betale.

La det være sagt med en gang: mye gjøres for å bedre kvaliteten. Det investeres i bedre bane- og tribuneforhold, trenere skoleres, kursene er bedre og NFF blir mer profesjonelle. Mange hevder derfor at de yngre kullene er bedre i dag enn hva deres forbilder var på tilsvarende alder. Slik sett kan man si at kvalitetsproblemet i norsk fotball er forbigående. Jeg tro ikke det er så enkelt.

Et problem er at publikum har blitt bortskjemt med topp internasjonale kamper formidlet gjennom Tv og Internett. Et annet problem er at mens norsk fotball har utviklet seg, har andre land utviklet seg enda mer. I lys av økte publikumsforventninger og relativ dårlig kvalitet, blir norsk fotball vurdert som dårlig. Det kan være mange grunner til det: mangel på spillersult, penger og trenerkreativitet koblet med en profesjonell administrasjon er noen.

Mens norsk fotball savner mye av dette, kan vi ikke investere oss ut av problemet. Med et lite hjemmemarked er det begrenset hva som finnes av penger. Resultatet er at man blir avhengig av offentlige midler. Men det er mulig å prestere på høyt nivå med knappe midler - noe mindre nasjoner med adskilling færre ressurser enn norsk fotball har klart. Ofte trener de annerledes og hardere enn andre. Fotball-Norge må innovere i hva de gjør.

Professor Eric von Hippel ved Massachusetts Institute of Technology i USA snakker om å lære av «lead users» (det vil si brukere som har ekstreme behov) når man skal innovere. For eksempel lærer bilindustrien av flyindustriens bremseteknologi. På samme måte: Hva kan norsk fotball lære av for eksempel Telemarksbataljonen med hensyn til hvordan de trener og utvikler sitt mannskap til ekstrem innsats?

Prestasjoner på internasjonalt nivå kommer etter langvarig øving, feiling og eksperimentering. Det krever ekstrem innsats og øving. For å kunne lykkes må man tenke langsiktig, man må tørre å satse. Malcolm Gladwell i bestselger boken «Outlier», identifiserer 10.000 timers -regelen som grunnlag for suksess. Med andre ord: Talent er alene ikke nok.

Dette reiser et interessant spørsmål: Har spillerne det som skal til for å operere på et internasjonalt nivå? Som foreleser vet jeg at man kan komme lengre med gode studenter enn med dårlige studenter. Men jeg vet også at en dårlig foreleser kan ødelegge leselysten for dyktige studenter.

Utenfor det rent sportslige kan klubbene med fordel profesjonalisere styre og administrasjon. I dag er det mange frivillige og velmenende som ofte snubler i egne skolisser. Slik kan det ikke være. Norsk topp-fotball er som en bedrift – ikke et idrettslag. Samlet omsetning innen toppfotball er ca 1 milliard kroner. Norske klubber er med andre ord som mellom-store bedrifter.

Da må man ha et profesjonelt styre med et eksternt flertall som kan hjelpe administrasjonene til å lykkes i det sportslige og i det kommersielle. Styret må ansett en profesjonell leder. I dag er det for mange administrasjoner som leder velmenende styrer. Det kan ikke være slik at halen vifter hunden.

På markedssiden kan mye gjøres. Fotballen som produkt har en innebygget affeksjon og en lojalitet som mange kommersielle virksomheter misunner dem. Her kan sosiale medier spille en vesentlig rolle. Målet er at enkelt mennesker og familier som går på en eller annen kamp i løpet av sesongen skal aktiveres.

Spillerprofiler må utvikles. Målet må være at publikum skal være begeistret for laget og enkelt spillere. Men da må de ha en grunn til det. Her kan norsk fotball lære av Amerikansk basketball.

Stjernen innen Amerikansk basket – Lebrone James – har 5,4 millioner Twitter følgere og Miami Heat tjener store penger på salget av hans spillertrøye. Da Real Madrid kjøpte Beckham kunne de i praksis sette han på benken og mer enn dekke lønnen hans gjennom salget av trøyer med hans navn på. Norske spillerprofiler savnes fordi de ikke er dyktige nok. For klubbene blir det vanskelig å gjøre kvarts til diamanter, men de lokale heltene kan utvikles til lokale merkenavn til glede for det lokale publikum og sponsormarkedet.

Mens bedriftsponsorer er bra for klubbene er det de store publikumsmassene som gir sponsoratet verdi. Norske fotballklubber må lykkes i å skape et folkelig engasjement – noe vi så konturene av da Brann og Molde vant serien for noen år siden. Med resultater kommer entusiasmen.

Norsk fotball må lykkes på klubbnivå. Forutsetningen er at de har tilstrekkelig med tilgang på penger, spillere og trenere. Vi vil aldri få nok penger til å kjøpe de beste spillere og trenere. Klubbene må arbeide smartere med de begrensede midlene de har – noe Strømsgodset har vist er mulig.

Hva kan NFF lære av National Basket Association (NBA) som er en fantastisk sportslig-, publikums- og økonomisk suksess? En stor forskjell mellom NFF og NBA er at mens de siste henter sine penger i et kommersielt marked, henter NFF en vesentlig del av sine penger fra tilskudd fra andre. For 2012 budsjetterer NFF med ulike tilskudd på NOK 75,5 millioner (Fotballorganisasjonen 19,6, Offentlige 38,6, og Andre 17,3). Slikt skaper annerledes arbeidsmetoder og fokus.

Kanskje norske klubber og NFF bør ha som langsiktig strategi å bli mindre avhengig av tilskudd. Når markedet er dommer vil det tvinge dem til å bli mer markedsorienterte og mindre produktorienterte. Jeg tror at en økt markedsfinansiering ville tvinge klubbene og NFF til å satse på kvalitet i alle ledd. Kvalitet går som kjent aldri av mote, men mangel på gjør at man fort går av banen.

Ingen kommentarer: